Tilhørighet – It’s a state of mind

Hvis noen skulle fortalt meg for bare noen måneder sida at jeg skulle ende opp med å forsvare denne «rikspurka», som Bjørn Rusten Jr kalte Sanna Sarromaa, vill jeg bare ledd godt. Om jeg ikke akkurat ville kalt Sanna ei purke (så ufin er jeg ikke) så leste jeg ett hvert blogginnlegg med ei holdning som «hva skriver denne kjerringa om denne gangen?». Tittelen «kjønnsforsker» og «feminist» fikk de lille hårene på nakken til å reise seg. Og ikke på en god måte. For meg var det synonymt med enspora 70-talls feminisme hvor mannen har liten eller ingen betydning og kvinner skal ha alt. Etter at Skullerud plasserte 90% av GD.no bak en betalingsmur følte jeg det som vondt verre at Sannas blogg var en av de få artiklene som nå kunne leses uten å gi etter for betalingskrav.

Sanna’s uttalelser er ikke akkurat alltid bredt akseptert, men det er vel heller ikke meininga?  Om det er ytringer om kn…e dokker eller ru….e (jeg er litt høfligere kanskje, på trykk i hvert fall!) sparer hun ikke på kruttet. I tillegg er hun Venstre politiker. Og hva er dét egentlig? Ta i betraktning at da jeg forlot Norge hadde vi fortsatt Lillehammer Tilskuer for de fine Lillehamringene, Gudbrandsdølen for bøndene og Dagningen for arbeiderfolket. Odd Einar Dørum var leder og Venstre var bitte bitte lite og mistet sine to Stortingsrepresentanter i ukene før jeg dro. Selv om jeg i senere tid har hørt om «une Grande dame» ved navn Trine ved et par anledninger er Sanna for meg en «jøss, erra Venstre politiker hu da? Er det slik de er a?» Om ikke annet så skal jeg i hvertfall sette meg inn i hva de står for når det nærmer seg valg i 2015 før jeg setter kursen mot ambassaden i London for å stemme. Hvis høyrevridde folk i Dovre kan bli arbeiderpartipolitikere så skal ikke denne høyrelenende Dovringen være dårligere enn å kunne sette seg inn i hva Venstre og alle de andre partiene for den del, står for.

Men tilbake til vår finske venn. Tross mine fordommer leste jeg Sannas innlegg når jeg kunne og etterhvert så kom jeg til den konklusjonen at kanskje ikke alt Sanna sa var like ille. Hennes meninger om at feminisme ikke betyr at du kan, og må, ha alt, men at du må ta visse valg og at ikke alt dreier seg om å alltid holde seg ved de «bestemmende bordene» til enhver anledning. Dette synes jeg hørtes fornuftig ut. Selv foretrekker jeg likeverd fremfor likestilling. Kvinner seg imellom er ikke like, heller ikke menn. Og det er mye som IKKE er likt mellom kvinner og menn! Men vi er alle like mye verdt.

Så her var dilemmaet, lese Sanna’s blogg eller ta ut lommeboka og fylle kassa til GD? Prinsipielt er jeg fornøyd med nyheter finansierte med annonser, men å måtte betale for nyheter on-line, det gjør jeg ikke. Da får det heller bli Vigga for norddalsnyheter. Så, det ble Sanna for meg og etterhvert så ser jeg nå fram til neste gang hun blogger om noe. Og her kom jeg over siste kneika i mitt usikre forhold til den ”finske dølen”. Kan hun eller kan hun ikke kalle seg døl? Er det kun plass i lokalsamfunnet for «etniske» døler eller kan utenbygds/lands folk også bli døler? (kanskje etter en viss prøvetid?!)

Jeg gikk den andre veien, jeg forlot bygd og land og bosatte meg i England. Her har det alltid vært mye snakk om integrasjon og identitet, ikke minst med stor immigrasjon samt 2014s folkeavstemning i Skottland om løsrivelse fra unionen med England, Wales og Nord-Irland. Jeg kan ikke påstå at jeg er hverken er engelsk eller britisk men jeg bosatte meg her ikke bare fysisk men også veldig fort mentalt. Selv om jeg noen ganger får skjenn fra mine voksne barn nå i 20-åra når jeg sier «we» og «us» i talemåter om «oss» briter og englendere så skjønner jeg og føler jeg Sanna’s mentale «døl» tilstand, i engelsk versjon. Jeg synes egentlig de etniske burde være litt stolte av at «mentale» folk vil være og føle seg som dem?

Jeg føler en form for tilhørighet i et samfunn hvor jeg føler jeg er «hjemme». Hvor du har adoptert en væremåte (noen vil si assimilert i mitt tilfelle!). For meg så kiler det i magen når kveldsflyet tar meg inn over London på vei inn til landing på Heathrow eller over huset vårt eller kjente steder på vei inn til Birmingham. Du lander og så gjennom passkontrollen og ut i det fri: It’s a state of mind; I’m home!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s