Taking the slow train

I 2015 var det kommune og fylkestingsvalg. Derfor er det naturlig at det ble mer fokus på distriktspolitikk, på godt og vondt. Det ble sikkert en del skremselspropaganda fra både den ene og andre sida om både det ene og det andre temaet. Men slik er vel politikken blitt.

I 2015 ble det skrevet en del om grisgrendte strøk, fraflytting, NAV, kravstore bygdefolk, behovet for sterke regionbyer og «utflagging» av statlige arbeidsplasser til bygd og dal.

Jeg er ingen ekspert på hverken «smartere økonomi» eller byer som er mere produktive osv.  Store ord er ikke nødvendigvis gode ord. Og jeg spår følgende: Samme hvem vi stemte på, på sikt blir det ikke noen store endringer på resultatet. Ok, det kan hende at hvis en vi ikke tåler trynet på mista plassen sin på fylkestinget så feirer vi det, eller at vi FØLER oss bedre fordi «våre» blåe, grønne eller røde sitter med makta i kommuner her og der. Men til slutt og sist: New year, same shit. «Same procedure as EVERY year, James»

Vår verden har jo blitt mindre. Teknologisk sett kan en jo nå bo nesten hvor som helst uten å ha det noe «dårligere» digitalt enn hvis en bor i en by.

Men fysiske sett, målt i avstander, forblir distrikter ei «bakevje», hvor arbeidsplasser og andre tilbud ikke strekker til for å få ungdommen «heimat».

Suksessive rød-grønne og blå-blå regjeringer har TOTALT manglet ambisjoner. De SIER de er ambisiøse, men når nasjonale transportplaner er offentliggjort, utgjør det som skal gjøres nord for Sinsen krysset fortsatt bare en brøkdel av det som BURDE gjøres. Det er som å skjære av skalken av kneippbrødet og servere den til frokost og håpe på det beste. «Nå æ alle fatan tomme, og alle folkan mætte»! Nei! De er ikke mette. De er fortsatt sultne! Og hva gjør folk hvis de forblir sultne; de flytter på seg dit de kan få flere skiver av kneipen. Uten gode, praktiske og rimelige transportmidler, vil grisgrendte strøk forbli grisgrendte. Tettsteder kan begynne å kalle seg byer så mye de vil, men realiteten er at hvis det ikke finnes grunnlag for et voksende offentlig OG privat næringsliv, og du ikke kan komme deg noe sted raskt nok, da blir det fraflytting fra bygdene.

Fra Dombås til regionbyen Lillehammer med sine ca. 27,000 (?) innbyggere tar det i dag nesten to timer med tog.  Det har det gjort i ÅRESVIS! NSB publiserer sine nye rutetider 2 ganger i året. Hver desember og juni blir en like skuffet, spesielt når noen av avgangene legger PÅ reisetida.

Infrastrukturen er for dårlig, og når det tas et tak så skal det utredes og utredes og utredes. Så får vi litt trenering og så skal det utredes igjen. Og så skal alt skje stykkevis og delt. Det positive som skjer, som for eksempel Gardermoen til Hamar, tar så altfor lang tid. Småbarnsfamilier i dag kan jo nesten rekke å bli besteforeldre før det blir dobbeltspor til Hamar (2024) og Lillehammer (2030). Og hvem sier at disse årstala er garanterte?

Det er jo lett å se at mitt Utopia ikke har en sjanse. I mitt Utopia hvor toget Dombås til Lillehammer tar en time, Otta til Lillehammer 40 minutter, pendlere kaster seg på morgentoget TIL Dombås for komme seg på jobb i et nytt landsfengsel på Jora, eller til Otta på kontoret til ett eller annet for noe som ikke absolutt MÅ ligge på Østlandet.

Der Lillehamringene må smøre seg med tålmodighet i 15 år til, må nok norddøler finne seg i å smøre seg med balsameringsvæske hos begravelsesbyrået, for dette skjer ikke i min livstid!

Ta plass, dørene lukkes. Veeeeldig sakte.

IMG_4325 IMG_4326

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s